«Jeg mente det ikke, jeg var bare full.»
«Du vet hvordan hun blir når hun drikker.»
«Det er ikke han, det er alkoholen.»

Hørt dem før?

Jeg har brukt den selv.
Mange ganger.
Rundt egne handlinger, men også da jeg var barn.

I mange år trodde jeg på det.
At fylla hadde skylda.

Jeg trodde at hvis bare flaska ble borte, så ville mamma bli seg selv igjen.

For mamma var egentlig god.
Hun var smart.
Hun kunne være varm.
Hun kunne være morsom.

Helt til den første slurken.

Da skjedde det et skifte.
Et skifte som alle som har vokst opp med rus kjenner igjen i ryggmargen.

Mamma forsvant.

Lenge tenkte jeg at fylla hadde skylda.
I dag vet jeg at det er en sannhet med modifikasjoner.

For når et menneske drikker tett over lang tid, skjer det noe med hjernen.
Dette handler ikke bare om dårlig moral eller svake karaktertrekk.
Det er biologi.

Alkoholen går målrettet til verks.
Den lammer pannelappen – den delen av hjernen som hjelper oss å tenke langsiktig, styre impulsene våre, kjenne empati og se konsekvensene av det vi gjør.

Når den skrus ned, blir terskelen lavere for å si og gjøre ting vi ellers aldri ville gjort.

Men det stopper ikke der.

Etter måneder og år med høyt alkoholinntak begynner hjernen å tilpasse seg alkoholen.
Belønningssystemet endrer seg.
Stressystemet endrer seg.
Hjernen begynner faktisk å oppfatte alkohol som noe den trenger for å fungere.

Ikke fordi det er sant.
Men fordi den er blitt omprogrammert.

Den begynner å behandle alkohol som om det var like viktig som luft, mat og vann.

Og når hjernen tror den kjemper for å overleve, blir alt annet mindre viktig.

Da blir mennesker desperate.
Og desperate mennesker gjør desperate ting.

For hjernen har begynt å beskytte det den feilaktig oppfatter som nødvendig for å overleve.

Jeg har vært der selv.
Jeg har vært en aktiv løgner.
Jeg har gjemt alkohol.
Jeg har bortforklart.
Jeg har «pynta litt» på eget forbruk når jeg har blitt konfrontert.
Jeg har manipulert mennesker som elsket meg, slik at jeg kunne fortsette å drikke i fred.

Det er ubehagelig å tenke på i dag.

Det er dette mange kaller en ruspersonlighet.
Men hva er egentlig det?
Betyr det at vi får en helt ny personlighet?

Nei.

Jeg tror ikke vi blir født med en ruspersonlighet.
Jeg tror den vokser fram sakte, som en overlevelsesstrategi.

Ikke fordi vi er onde mennesker.
Men fordi avhengigheten etter hvert krever at vi beskytter den.

Jeg tror heller ruspersonligheten er den personen avhengigheten trenger at vi blir for å beskytte seg selv.

For når alkohol blir det viktigste i livet, må hjernen begynne å forsvare den.
Da tar den i bruk de samme strategiene, nesten uansett hvem vi er.

Vi kommer fra ulike familier.
Vi har ulike jobber.
Ulike verdier.
Ulike personligheter.

Likevel begynner vi å ligne hverandre.
Vi sier de samme setningene.

«Jeg har kontroll.»
«Jeg kan slutte når jeg vil.»
«Bare denne helgen.»
«Det er ikke så ille.»
«Alle andre overdriver.»

Det er nesten som om avhengigheten har sitt eget språk.
Og den bruker de samme strategiene, igjen og igjen.

Rasjonalisering

Vi finner alltid en logisk grunn til hvorfor vi fortjener et glass i dag.
Det har vært en tung dag.
Eller en god dag.
Ferie.
Helg.
Lønningsdag.
Lillelørdag, eller onsdag som det heter.
Det finnes alltid en grunn.

Nektelse og minimering

Vi ser mennesker rett inn i øynene og lyver om hvor mye vi har drukket.
Vi avlyser avtaler og later som vi er syke.
Vi sier at det «bare var et par glass».
Vi bagatelliserer det som egentlig holder på å ødelegge livet vårt.

Projisering

Det blir lettere å gjøre andre til problemet enn å møte vårt eget.
Vi blir sinte på den som setter grenser.
Vi mener andre kontrollerer oss, overdriver eller misforstår.
Ikke nødvendigvis fordi vi tror det innerst inne.
Men fordi avhengigheten må beskytte seg selv.

Selvsentrerthet

Rusen tvinger oss til å sette egne behov først.
Hele døgnet begynner å kretse rundt de samme spørsmålene.
Når kan jeg drikke?
Har jeg nok?
Hvordan skal jeg skjule det?
Hvor fort kan jeg komme meg hjem?

Livet blir mindre og mindre.
Helt til det nesten bare handler om flaska.

Dette skriver jeg ikke for å påføre deg som leser mer skam.
Jeg tror du bærer på nok skam fra før.
Jeg bar på så mye skam at jeg knapt klarte å se meg selv i speilet.

Jeg skriver det fordi jeg vil at du skal vite at denne ruspersonligheten ikke er den du egentlig er.
Den er det avhengigheten trenger at du skal være for å overleve.

Men det betyr ikke at den får definere resten av livet ditt.

For som jeg har skrevet så mange ganger før:
Hjernen er utrolig.
Den kan leges.

Pannelappen begynner sakte å fungere bedre igjen.
Belønningssystemet finner gradvis tilbake til det normale.
Empatien kommer tilbake.
Ærligheten blir lettere.

Det blir mindre behov for å lyve.
Mindre behov for å manipulere.
Mindre behov for å beskytte alkoholen.

Ikke over natten.
Men litt etter litt.

Så … hadde fylla skylda?

Ja.
Men ikke hele skylda.

Jeg vil heller påstå at fylla forklarer mye av hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde.
Men den unnskylder meg ikke.

Jeg vil også påstå at fylla forandrer hjernen.
At fylla kan gjøre et godt menneske i stand til å gjøre ting det aldri trodde det skulle gjøre.
Men fylla fritar oss ikke for ansvar.

Og kanskje er det nettopp det som gjør håpet mitt så stort.
For ansvar betyr også at vi kan velge noe annet.

Vi kan be om hjelp.
Vi kan gjøre opp.
Vi kan bygge tillit, én handling av gangen.
Vi kan la hjernen få tid til å leges.

Og sakte, nesten umerkelig, begynner ruspersonligheten å blekne.

Så kommer mennesket frem igjen.
Ikke et perfekt menneske.
Men et ekte.

Et menneske som kan se andre.
Som kan holde avtaler.
Som kan kjenne glede uten å måtte drikke den frem.
Som sakte blir seg selv igjen.

At vi tross alt kan få det fint igjen.
Både du
og jeg.