Koppen min
Jeg leste en tekst om en kopp kaffe som traff meg :
«Tenk deg at du står med en kopp kaffe i hånda. Noen kommer forbi og dulter borti deg, og kaffen renner utover. Hvorfor sølte du? Fordi noen dultet borti deg? Nei. Du sølte fordi det var kaffe i koppen. Hadde det vært vann der, ville det vært vann som rant ut. Det som er i koppen, er det som kommer ut når noe treffer oss.»
Da jeg leste dette, måtte jeg sitte med det en stund før jeg forsto det.
For jeg har lenge trodd at det var livet som gjorde meg sånn. At det var menneskene rundt meg. Hendelsene. Belastningene. Tapene. Men sannheten er jo at når livet dultet borti meg, var det ikke fordi livet var ekstra brutalt at det som rant ut var sinne, skam, fortvilelse eller behovet for å flykte. Det var jo fordi det var det jeg bar inni meg.
Jeg reagerte. Forklarte. Forsvarte. Ble liten. Og ofte bedøvde jeg det hele – med vin, med øl, med å stenge av, med å holde ut litt til.
Jeg brukte mye tid på å tenke at hvis bare livet ble roligere, hvis folk var snillere, hvis ting gikk min vei – da skulle jeg også bli roligere.
Men livet slutter ikke å dulte. Livet treffer oss. Alltid. Det er en del av det å leve.
Det jeg først nå begynner å forstå, er at jeg ikke alltid kan velge hva som skjer – men jeg kan velge hva jeg fyller meg med, koppen min med.
Hver dag.
Med hvilke tanker jeg gir plass. Med hvordan jeg snakker til meg selv. Med hva jeg bruker for å komme meg gjennom.
Jeg har fylt koppen min med overlevelse. Med ansvar. Med å være sterk for alle andre. Og når livet traff – var det det som rant over.
Nå prøver jeg å fylle på med noe annet. Ikke perfeksjon. Ikke konstant ro. Men mer ærlighet. Mer egenomsorg. Mindre selvforakt.
For når livet dulter borti meg igjen – og det vil det gjøre – vil jeg at det som renner over, skal ligne mer på den jeg faktisk er. Ikke bare det jeg har lært å bli for å overleve.
Så nei,
jeg skal ikke drikke i dag ❤️
