Jeg skal være dønn ærlig med deg nå.

Jeg har, som jeg har skrevet tidligere, visst at jeg har hatt et ambivalent og komplisert forhold til alkohol siden jeg var i tjueårene.

Jeg har bala med den dritten her i et par tiår.

Jeg sprakk i mars i fjor.

Etter fire år uten alkohol.
Fire år.

Den ene jævla sprekken førte til åtte måneder med løgn, selvbedrag og bagatellisering.

Ja, du vet hva jeg snakker om.

Så jeg har lært.
Denne gangen har jeg lært at jeg aldri skal glemme hvor sterk denne tvangen er.

Jeg skal aldri la meg selv glemme det igjen.

For jeg vet at om jeg sprekker igjen nå, så vet jeg ikke om jeg makter å ro meg selv inn til land igjen.

Nå var det ikke sånn at jeg drakk kontinuerlig i åtte måneder.

Og jeg gidder ikke skamme meg over den åtte måneder lange sprekken heller.

Jeg har ikke troa på skam.
Jeg tror vi må forstå.
Kjenn din fiende og alt det der.

Så ok.

Det som skjedde var at jeg hadde flyttet ut fra en leilighet jeg hadde bodd i over sytten år.

Den dagen jeg skulle låse døra for siste gang, sto det en rødvinsflaske ved døra med gavebånd og et kort fra de i oppgangen.

«Takk for 17 års naboskap.»

Bam!
Uten at jeg bevisst merket det, var sprekken allerede på vei.

Jeg ser det nå, i retrospekt, at avgjørelsen var tatt allerede da jeg leste kortet.

Ikke nødvendigvis bevisst.

Men styggen på ryggen våkna i det øyeblikket den flaska sto der med navnet mitt på.

Jeg var sliten.
Jeg hadde pakket ned sytten år av livet mitt og var på vei til en ny plass.

De siste årene hadde vært krevende.
Mye hadde skjedd.

Og jeg hadde ikke bearbeidet eller tatt hensyn til meg selv.

Jeg kunne gitt den flaska til noen andre.
Jeg kunne kastet den.

Men jeg gjorde ikke det.

Jeg tok den med inn i mitt nye hus og satte den på kjøkkenbenken.

Der sto den i godt over en uke.

For hver gang jeg gikk forbi den, ble styggen litt større.
Kunne det skade med den ene flasken da?

Jeg som hadde vært så flink så lenge.

Og alt jeg ikke hadde så lyst til å tenke på, kjenne på … det hadde jo vært godt å slappe av.

Ha!

Never underestimate the power of denial, som ei på møtene pleier å si.

Ikke undervurder din egen benektelse.

Så kom kvelden.

Jeg satt i lenestolen min.
Jeg så bort på kjøkkenbenken.

Føkk it.
Et glass kan ikke skade.

Og jeg skal ikke juge til deg nå.

Det var himmelsk.

Hodet skrudde seg av.
Varmen bredte seg i brystet.
Jeg kjente det nesten ut i fingertuppene.

Ah …

Et glass til.
Musikken litt høyere.
Dansa litt.
Kjente meg glad.
Nesten euforisk.

Glass tre.
Faen.
Jeg skulle jo ikke drikke hele flaska.

Siste glasset.
Panikken.
Det var tomt.
Jeg hadde ikke mer.

Og der var jeg tilbake i hamsterhjulet.

Dagen etter sto jeg på polet.

– Hei, har du noen gode viner å anbefale? Skal kjøpe noen påskegaver. Ja, og noen gaveposer er du snill. Syv stykker, ja.

En ukes forbruk.
Bare én flaske hver kveld.

Jeg hadde kontroll.

Særlig …

Det tok ikke mer enn en uke før jeg begynte å snike til meg et par pils før den flaska.

Men de gjaldt ikke.

Jeg knøvla dem sammen og kasta dem.
Strategisk plassert i søpla.

Ute av syne.
Ute av sinn.

Så tenkte jeg at dette går ikke.

Klarte meg noen dager uten.
Tre.
Fire, kanskje.

Før jeg starta igjen.

Orka ikke kampen.
Orka ikke helvetesuka.

Ja.
Det er det den kalles.

HELVETESUKA.

Og jeg sa jeg skulle være ærlig.
Og jeg tror du trenger at jeg er det også.
At du vet.

For når du vet hva du slåss mot, er oddsene på din side.

Den uka …

Den er et helvete.

Men den går over.

Og du skal ikke tenke mens du er i den uka at den varer så lenge.

Nei.

Da skal du tenke:

90 sekunder.

Og i dag.

Det er de to tingene som kommer til å få deg gjennom helvete.

Spill dum.

Si høyt til deg selv:
«Ja, jeg kan drikke i morgen. Men ikke i dag.»

Selv om du ikke skal det.
Så si det.

Hjernen er rar sånn.
Den tar imot beskjeder.

Og det er din egen hjerne du kjemper mot nå.

Suget kan være sterkt.
Styggen er slu.

Men da teller du.

Husker du?
Vi klarer 90 sekunder.

Og det kommer til å gjøre vondt i kroppen.
Du kommer til å være sliten.
Du kommer til å sove dårlig.
Du kommer til å finne på så mange grunner til å drikke.

Men det er millioner som har gått denne helvetesuka før deg.

Som har årevis med edrue dager bak seg.
Og som sier at de endelig fikk frihet.
At de endelig fikk livet sitt tilbake.

Så lag deg en plan.

Spis smågodt.
Rund Netflix.
Pakk deg inn i dyna.
Rusle en tur.
Vær snill med deg selv.
Les bloggen.
Les om andre som har gått veien før deg.
Gå på møter.

Bare ikke drikk.

Skal du gjennom helvete, er det bare å fortsette å gå.

Og ikke undervurder deg selv.
Du har det i deg.

Outsmart deg selv.

Og vær ærlig med deg selv.

For mens du er i aktiv rus, har du ikke kontroll.

Jada.

Jeg vet at du sier til deg selv at du har det.
På samme måte som jeg gjorde.

Men det hadde jeg ikke.

Jeg er maktesløs overfor alkoholen.

Og hvis du fortsatt tror dette bare handler om viljestyrke, så er det kanskje dette som hjalp meg aller mest å forstå:

Alkohol gjør oss ikke bare beruset.

Den begynner å endre hvordan hjernen fungerer.

Den delen av hjernen som hjelper deg å stoppe opp, tenke klart og ta gode valg, blir svakere.

Den delen som varsler fare, blir roligere.

Plutselig virker ting mindre alvorlige enn de egentlig er.

Den delen som lagrer minner, fungerer dårligere.

Derfor husker mange ikke alt som skjedde.

Balansen blir dårligere.
Koordinasjonen blir dårligere.
Reaksjonene blir tregere.

Søvnen blir dårligere – selv om alkoholen kan få deg til å sovne.

Og hver gang du drikker, lærer hjernens belønningssystem én ting:

«Dette må vi gjøre igjen.»

Det er derfor suget ofte blir sterkere med tiden.

Drikker man store mengder, kan alkoholen til og med påvirke de mest grunnleggende funksjonene i hjernen – de som styrer pust og bevissthet.

Derfor er alkohol aldri «bare en drink».

Den påvirker de samme delene av hjernen som hjelper deg å tenke klart, huske, sove, bevege deg trygt, ta gode valg og stoppe deg selv når du egentlig burde.

Så neste gang du tenker:
«Jeg har kontroll på alkoholen.»

Stopp opp et øyeblikk.

Hvis alkoholen svekker den delen av hjernen som gir deg selvkontroll …

Hvor mye kontroll har du egentlig?

❤️