Jeg er Alise, jeg er i edring.

Dette er mitt første blogginnlegg – mine første tanker i det jeg vil kalle for

For lenge, lenge siden, før Norge var Norge og språket vi kjenner i dag var et helt annet – den gangen da folk drakk øl som vann, eller mjød som det het, hadde de et ord vi ikke lenger bruker.

Det norrøne ordet “øðruligr / auðr”.
Uttales edring.
Et ord som handlet om å være ved sans og samling.

Edring kommer fra verbet å edre, altså å bli edru eller klar igjen. Det henger sammen med ordet edru, som er veldig gammelt i norsk (og nordiske språk generelt).

Det ble brukt i betydningen å komme til sans og samling, å klare opp, å vende tilbake til klarhet.

Ikke bare “slutte å drikke”.

Og egentlig er det jo ganske vakkert når man tenker på det.

For ordet rommer noe mer enn avhold, men mer som en tilbakevending til seg selv, til klarhet og bevissthet.

Det er derfor jeg liker ordet bedre enn de typiske “tilfriskning”, “rusfrihet” og “rehabilitering”.

Edring føles mindre klinisk og mer menneskelig.
Nesten som “å våkne igjen.”

Og det er jo nettopp det vi holder på med her –
vi holder på å våkne, klarne og lande i oss selv.

Ja, jeg skriver vi.
For dette er ikke bare min blogg.

Jeg har en venn, en likesinnet – en jeg ikke hadde klart dette uten.
Vi har skapt Trygg Sirkel sammen.

I Alice i Eventyrland (utgitt i 1865 og skrevet av Lewis Carroll) er «The White Rabbit» en av de viktigste karakterene i plottet i boka – det er han som lokker Alice ned i kaninhullet og starter hele eventyret.

I TV-serien som ble laget mange år etter at bøkene kom ut, ble han kalt Percy.

Uten Percy hadde jeg ikke turt.
Ikke turt å skrive eller lage en nettside, og et rom som dette.

Så min venn, min makker,
Herr Percy –
dette første innlegget blir mest om meg, for din historie er din egen – men jeg håper du vil skrive den her når du en dag er klar.

For uten deg, uten din historie, hadde jeg aldri hoppet inn i Edruland.

Så…

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle meg – om jeg er en alkoholiker, om jeg er et menneske med et avhengighetssyndrom, en alkis, en dranker… det spiller vel til syvende og sist egentlig ingen rolle hva jeg kaller meg.

Jeg har brukt alkohol feil.
Jeg har brukt det for å overleve, for å slippe å kjenne på følelser og tankekjør. Det fungerte til det ikke gjorde det lenger.

Det fungerte helt til den dagen smerten ved å drikke var likestilt med smerten ved ikke å drikke.

Så jeg slutta.
Det er 198 dager siden i dag.

198 dager siden jeg sto i dusjen og vannet kjentes som piskeslag og angsten var så støyende at jeg holdt pusten.

Det er 199 dager siden jeg kasta opp – og fortsatte å drikke.

199 dager siden jeg var full nok til å tørre å møte mitt eget blikk i speilet.

199 dager siden jeg nådde bunnen.

Og på bunnen har jeg vært før, og den eneste veien opp derfra
er å sparke fra.

Jeg er Alise.

Jeg er et menneske som lærte tidlig at trygghet ikke er noe man kan lene seg på.

Trygghet er noe man må lage selv.
Finne selv.
Bygge selv.
Bære selv.

Jeg var liten da jeg skjønte at livet kan snu på et sekund.

At det finnes voksne som ikke klarer å være voksne.

At det finnes netter der ingen passer på.

Netter der stemmen til de voksne blir hardere, blikkene blir tommere, og jeg forstår at nå må jeg bli stille. Nå må jeg bli liten. Nå må jeg overleve.

Jeg lærte å lese rom.
Lese stemninger.
Lese pust.

Om en dør ble åpnet litt for fort.

Om en flaske ble satt litt for hardt på bordet.

Om latteren var ekte eller truende.

Jeg lærte å ikke ta plass.

Og jeg lærte noe annet også:

at fantasien er et sted jeg kan gjemme meg når virkeligheten gjør for vondt.

Så jeg ble et barn som drømte.

Et barn som håpet.

Et barn som leste bøker og eventyr.

Et barn som gjorde det til en vane å lage en annen verden inni hodet mitt.

En verden der ting alltid gikk bra.

Der noen kom og tok meg i hånda og sa:

Og det reddet meg den gangen.

Men den strategien fulgte meg videre.

Inn i ungdommen.

Inn i kjærligheten.

Inn i livet.

Jeg er Alise.

Jeg har levd i overlevelse.

Jeg har gjort det jeg måtte for å komme meg gjennom.

Fantasien reddet meg som barn.

Rus hjalp meg å dempe kroppen i perioder.

Relasjoner, uansett hvor skadelige de var, ble et sted å puste når ensomheten ble for stor.

Men nå…

nå er jeg et sted der jeg ikke klarer å late som mer.

Der fantasien forsvinner som sand mellom hendene mine.

Jeg er ferdig med å lengte etter det som aldri kommer.

Jeg er ferdig med å gjøre meg liten for å bli valgt.

Jeg er ferdig med å unnskylde andre menneskers ondskap.

Jeg er ferdig med å bygge fantasislott for å overleve.

Jeg er ferdig med å bygge hjem i mennesker som aldri har plass til meg i det.

For jeg har endelig forstått at det der løftet om trygghet nederst i flaska,
er det farligste løftet av dem alle.

Jeg har forstått at barnet i meg
må få bli sett.

Må få ta plass.

På ekte.

Ikke bli drukna.

Ikke bli dempa.

Ikke bli forlatt.

Jeg er Alise.

Jeg er et åpent sår nå.

Men jeg gror.

Og jeg,
jeg velger meg selv nå.

For første gang
velger jeg meg.

Jeg er Alise.

Jeg skal ikke drikke i dag.