Jeg trenger ikke en drink. Jeg trenger en annen alkoholiker

Sommeren 1935 satt en mann som het William Griffith Wilson – eller Bill, som de fleste kjenner ham som i dag – alene på Mayflower Hotel i Akron.
Fem måneder tidligere hadde han blitt skrevet ut fra Towns Hospital i New York.

Bill var aksjemegler. Han jobbet mye. Han var intelligent, karismatisk og svært dyktig i jobben sin.
Bill visste at han hadde et problem med flaska, og han prøvde å slutte utallige ganger.
Uansett hvor mye viljestyrke han la i det, klarte han aldri å holde seg unna.
Han og kona hadde lenge prøvd å få barn uten hell, og de slet økonomisk. Jo mer Bill drakk, jo verre ble det.
Han hadde nesten gitt opp da han under innleggelsen i 1934 møtte en lege ved navn Silkworth som behandlet alkoholikere.

Silkworth fortalte Bill noe ingen tidligere hadde klart å forklare:
At alkoholisme ikke bare handlet om dårlig viljestyrke.

Han beskrev det som en kombinasjon av:
• en fysisk reaksjon (når man først begynner å drikke, blir det vanskelig å stoppe)
• og en mental besettelse (hjernen overbeviser deg om at «denne gangen går det fint»).

Den forklaringen ga Bill håp. Ikke fordi han var frisk, men fordi han endelig forsto hva han kjempet mot.

De neste fem månedene drakk han ikke.

Han hadde begynt å få håp om livet igjen, men økonomien var fortsatt elendig. Han og noen forretningspartnere dro til Akron i Ohio fordi de trodde de skulle vinne en stor aksjekamp og overta kontrollen i et selskap. Hvis de lyktes, ville Bill og kona Lois endelig få orden på økonomien.

Men alt gikk galt.
De tapte.
Forretningspartnerne reiste hjem.

Bill ble igjen alene på hotellrommet, blakk, skuffet og med en hel helg foran seg.
Han slet og kjente et enormt sug.

Så begynte det.
Han gikk fram og tilbake i hotellobbyen.
I den ene enden av lobbyen lå hotellbaren.
Han kunne høre latteren.
Se menneskene.

Han begynte å tenke de samme tankene som så mange av oss har tenkt:

«Kanskje jeg bare kan ta én.»
«Jeg har jo vært edru i fem måneder …»
«Kanskje tre drinker?»
«Ingen kommer til å vite det.»

Og så kom erkjennelsen.
Ikke at suget forsvant.
Men at han var i ferd med å miste alt.
Han skrev senere at han fikk en nesten panisk følelse av at han sto på tynn is.

Da snudde han.
Ikke hjem.
Ikke til rommet.
Ikke til baren.
Han gikk bort til en telefonkatalog med kirkelister som sto i hotellobbyen.

Han visste bare én ting:
«Jeg trenger ikke en drink.
Jeg trenger en annen alkoholiker.»

Han begynte å ringe prester for å spørre om de kjente en alkoholiker han kunne snakke med. Etter flere telefoner ble han satt i kontakt med Henrietta Seiberling, som kjente Dr. Robert Holbrook Smith – mannen vi i dag kjenner som Dr. Bob.

De skulle egentlig snakke i et kvarter.
De satt sammen i flere timer.

Han prøvde egentlig å redde seg selv.
Og det var nettopp det som reddet dem begge.
Det synes jeg er en utrolig vakker tanke.

Det begynte ikke med en stor idé.
Det begynte med én mann som var redd for å drikke den dagen.
Og som tenkte:

«Hvis jeg bare finner én som forstår …»

For hvis Bill den kvelden hadde gått inn på hotellbaren i stedet …
… så vet vi faktisk ikke om AA hadde eksistert.

Det jeg liker aller best med historien er egentlig dette:

Mange tror AA startet fordi Bill fant løsningen.
Det gjorde det ikke.
AA startet fordi en mann med fem måneders edruskap oppdaget at han selv trengte andre mennesker for å holde seg edru.

I år er det 91 år siden det møtet fant sted.
To mennesker som egentlig bare skulle snakke sammen i et kvarter.
De satt i flere timer.
Ingen av dem kunne vite at den samtalen skulle gi håp til millioner av mennesker verden over.

Jeg og Hr. Percy har hentet mye inspirasjon fra akkurat den tanken.
Ikke nødvendigvis fra alle tradisjonene eller programmet.
Men fra det enkle:

At ett menneske med samme utfordring kan være forskjellen på om et annet menneske holder ut denne dagen.
At kampen mot avhengigheten blir lettere når vi bærer den sammen.
Sammen er vi sterkere enn avhengigheten.

Så hvis du leser dette i din første time, første dag eller første uke uten alkohol, så er det én ting jeg håper du tar med deg:

Du er ikke gal.
Du er ikke svak.
Og du holder ikke på å miste forstanden.

Jeg husker at jeg trodde det var noe alvorlig galt med meg.
At jeg aldri kom til å kjenne ekte glede igjen.
At hjernen min var ødelagt.

I dag vet jeg at den bare prøvde å finne veien hjem igjen.

Og du trenger ikke være edru resten av livet i dag.
Du trenger bare å komme deg gjennom denne dagen.
Det er egentlig hele filosofien bak «én dag av gangen».

Ikke fordi man lurer seg selv.
Men fordi hjernen i abstinens ikke klarer å ta inn «aldri mer».

Den tåler:
Ikke i dag.

Den første uka kan være fryktelig.
Ikke fordi man er svak.
Men fordi hjernen holder på å omstille seg.

Når man drikker ofte, blir alkohol en del av hjernens «balanse». Alkohol demper aktiviteten i hjernen. For å kompensere skrur hjernen opp de stimulerende signalene. Når alkoholen plutselig forsvinner, står de stimulerende signalene igjen uten brems. Derfor kan man føle seg urolig, skjelven, engstelig, svett, rastløs og få søvnproblemer.

Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt.
Det betyr at kroppen prøver å finne tilbake til normalen.
Så ikke tenk på resten av livet i dag.
Hjernen din tåler ikke det akkurat nå.

Tenk på frokost.
Tenk på lunsj.
Tenk på middag.
Tenk på klokka åtte.
Kom på møte.

Og når du legger deg i kveld …
… så har du klart den vanskeligste dagen.

Jeg har lest og hørt historiene til så mange mennesker som har vært edru i år, i tiår.

Eminem.
Anthony Hopkins.
Ringo Starr
James Hetfield
Maria Mena
Adrian Sellevoll
Elton John

Vanlige mennesker på møter,
på podkaster, i bøker.

Vet du hva de sier?
Ingen sier at det var lett i starten.
Men alle sier at det var verdt det.
Og det må det jo være, ellers hadde de vel ikke fortsatt holde seg edru?

Og nesten alle sier det samme om starten:
Hold ut den første dagen.
Tenk kun i dag.
Tenk at den avgjørelsen om å drikke - den tar jeg i morgen. Ikke i dag.

For meg er det faktisk det vakreste ved hele edring.

Ingen av dem sier:
«Jeg tok meg sammen.»
De sier bare:
«Jeg holdt ut i dag.»

For du trenger ikke love deg selv at du aldri skal drikke igjen.
Det er et altfor stort løfte når du står i din første uke.

Lov deg selv heller dette:
Ikke i dag.

For plutselig en dag oppdager du at «ikke i dag» har blitt til én uke.
Så én måned.
Så ett år.

Og en dag sitter du der, slik Bill gjorde.
Eller Eminem.
Eller Anthony Hopkins.
Eller tusenvis av helt vanlige mennesker.

Som meg.
Som Percy.
Som så mange andre.

Og du skjønner at det aldri handlet om resten av livet.

Det handlet bare om å klare denne dagen.

Og du?
Den dagen tar vi sammen. ❤️