For mange år siden, da jeg gikk i AA, fikk jeg høre noe som gjorde meg rasende.

At mennesker i aktiv rus peker utover.

Skylder på alle andre.
Finner grunner til å fortsette.
Blir selvmedlidende.

Jeg ble så fornærmet.

Men i dag ser jeg at de hadde rett.

Selvfølgelig er det sånn.

Hvordan skal man ellers klare å bære sitt eget misbruk?

Hvis man virkelig skulle sett seg selv i speilet, uten bortforklaringer, uten unnskyldninger, uten å legge skylden noe annet sted…

…da hadde man hatt fryktelig mye å ta inn over seg.

Og angrep er jo ofte det beste forsvaret.

Hadde bare livet vært annerledes.
Hadde bare han ikke sagt det han sa.
Hadde bare jeg fått den forfremmelsen.
Hadde bare ikke alt skjedd på én gang.
Hadde bare noen sett hvor sliten og alene jeg var.

Den koppen med grunner blir aldri tom.

Det vil alltid finnes en grunn til å fortsette å ruse seg.

Alltid.

Jeg gjorde det selv.

Jeg skyldte på livet.
På barndommen.
På menneskene rundt meg som ikke så.

Jeg er et såkalt løvetannsbarn,
sies det.

En sånn som egentlig ikke burde klart seg.
Men som gjorde det likevel.

En sånn som vokste opp uten trygge voksne.

Men som hadde en storebror.
En nabo.
Noen mennesker her og der
som lærte meg at livet kunne være ganske fint,
bare man ikke ga opp.

En sånn som, tross alt,
aldri gir seg.

Men jeg liker ikke det ordet.

Løvetannsbarn.

Det er noe stakkarslig over det.

Og er det noe jeg aldri har likt,
så er det at noen synes synd på meg.

Joda.
Jeg har syntes synd på meg selv.
Ofte.
Mye.

Det var ikke før jeg sluttet å drikke
at jeg klarte å snu blikket innover.

Legge ansvaret for mitt eget liv
der det hører hjemme.

Hos meg selv.

Joda.

Jeg har mine dager,
som alle andre,
der jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes.

Men jeg har aldri ønsket medlidenhet.
Fra andre.

Eller, Gud forby,
at jeg skulle bli en bitterfitte.

Bitterhet har aldri vært en sti jeg har hatt lyst til å gå.
Heldigvis klarte jeg å snu
før jeg gikk meg helt vill.

Heldigvis fant jeg den veien
der jeg kan lære.
Den der jeg kan vokse.

Den stien
der jeg klarer å møte den jeg en gang var
med forståelse,
ikke fordømmelse.

Ikke med bitterhet.
Ikke med selvmedlidenhet.

Men med kjærlighet.
Med aksept.
Med selvrespekt.

For jeg ser nå
at hun jeg var…

…hun gjorde så godt hun kunne
med det hun hadde.

Jeg vet nå hvorfor hun tok valgene hun tok.

Jeg vet hvor redd hun var.
Hvor sliten hun var.
Hvor alene hun følte seg.

Hun prøvde ikke å ødelegge livet sitt.
Hun prøvde å overleve.

Det var de verktøyene hun hadde den gangen.

Og selv om de verktøyene etter hvert begynte å skade henne,
var det også de som holdt henne i live
lenge nok
til at hun en dag kunne finne en annen vei.

Så nei.

Jeg synes ikke synd på henne lenger.
Jeg skammer meg heller ikke over henne lenger.

Jeg takker henne.

For uten henne
hadde jeg ikke stått her i dag.

Alle feilene.
Alle tårene.
Alle omveiene.

De ble til den jeg er.

Når jeg ser tilbake,
ser jeg ikke et menneske det er synd i.

Jeg ser et menneske
som kjempet seg gjennom dager
hun ikke trodde hun skulle overleve.

Et menneske
som fant mot til å ta ansvar
for sitt eget liv.

Hun fortjener kjærlighet.

Ikke fordi livet var urettferdig.
Men fordi hun aldri ga opp.

Hun bar meg helt hit.

Hun sprengte seg gjennom det harde.

Ikke et løvetannsbarn.

En asfaltsprenger.