Hvis et legemiddelfirma i dag kom til Statens legemiddelverk og sa:

«Hei! Vi har funnet opp en drikk. Den gjør deg glad i 45 minutter, men den er sterkt avhengighetsskapende, skader nesten alle organer, øker risikoen for over 200 sykdommer, og gjør at noen blir voldelige eller mister kontrollen.»

Da ville den nok blitt blankt avvist.

Så hva er det egentlig med alkohol?

Hvorfor begynte vi mennesker å bruke det?

Kjemisk sett snakker vi om etanol, et biprodukt som oppstår når gjærsopp spiser sukkeret i frukt, bær eller korn.
Det er en organisk forbindelse, men i praksis fungerer det som en gift og et dempende rusmiddel på sentralnervesystemet.

Menneskeheten har drukket alkohol i minst 10 000 år.

Våre forfedre lærte at lukten av gjæret, råtnende frukt betydde verdifull energi og kalorier.

Vi drakk altså først for å overleve.

Raskt oppdaget vi at alkohol også dempet frykt og hemninger.

Det ble brukt som medisin, som en tryggere kilde til væske enn urent vann, i religiøse ritualer og som et sosialt smøremiddel for å binde stammer sammen.

Men menneskekroppen var aldri designet for å takle industriskapte mengder alkohol tilgjengelig på nesten hvert gatehjørne.

Alkohol er lovlig fordi det har vært en del av menneskers liv så lenge at det er fullstendig integrert i kulturen vår.

Vi prøvde faktisk et brennevinsforbud i Norge fra 1916 til 1927. Det førte til så mye smugling og hjemmebrentkriminalitet at staten til slutt måtte gi opp og heller opprette Vinmonopolet for å kontrollere salget.

Alkohol er kanskje et av de mest lumske rusmidlene som finnes.

Ikke fordi det nødvendigvis er det sterkeste, men fordi det er sosialt akseptert, lett tilgjengelig og fullstendig normalisert.

Det er vondt å tenke på at rundt én av ti voksne nordmenn drikker på en måte som gir høy risiko for avhengighet.

Samtidig lever vi i et samfunn der avhengighet fortsatt er noe de aller fleste skammer seg over.

Jeg gjør det selv.

Dog mindre enn før.

Jo mer jeg lærer om avhengighet, jo mindre skammer jeg meg.

Men det finnes fortsatt dager der jeg tenker at det er flaut at jeg aldri klarte å ha et «normalt» forhold til alkohol.

Da hjelper det meg å forstå hva alkoholen faktisk gjør med hjernen.

Den trigger dopamin, som gir en følelse av belønning og velvære, samtidig som den øker GABA, et signalstoff som demper angst, uro og stress.

Når alkoholen forsvinner ut av kroppen, faller disse nivåene under normalen.

Hjernen husker løsningen.

«Gi meg en drink til, så fikser vi dette.»

Etter hvert går mange inn i toleransefellen.

Hjernen begynner å motarbeide alkoholen for å holde balansen.

Du må plutselig drikke mer for å få samme effekt, og etter hvert drikker du ikke lenger for å bli glad.

Du drikker for å føle deg normal.
For å slippe uroen.
For å unngå abstinensene.

Slik er det ikke for alle.

Noen av oss er født med en hjerne som reagerer kraftigere på alkoholens belønningseffekt.

Andre bryter ned alkoholen på en måte som gjør at de tåler mer før de blir dårlige.

Paradoksalt nok er det ofte de som tåler alkoholen best, som har størst risiko for å utvikle avhengighet.

Og så må vi heller ikke glemme at alkohol kanskje er verdens mest tilgjengelige selvmedisinering.

Hvis du bærer på ubehandlede traumer, angst, depresjon, ensomhet eller en følelse av å ikke passe inn, kan alkoholen oppleves som et magisk teppe som legger seg over smerten.

Ikke fordi den løser noe.

Men fordi den får deg til å slippe å kjenne det en liten stund.

For meg handlet det aldri om smaken.

Jeg tror faktisk ikke jeg noen gang drakk fordi jeg syntes alkohol smakte spesielt godt.

Jeg drakk fordi den gjorde noe med hodet mitt.
Det ble stille.
Tankene sluttet å løpe.
Bekymringene ble svakere.
Jeg ble mindre redd.

For første gang på lenge kunne jeg puste helt ned i magen.

Det var aldri festen jeg jaktet på.
Det var stillheten.

Og kanskje er det nettopp derfor det er så vanskelig å forklare en avhengighet til noen som aldri har kjent den.

De ser flasken.
Vi kjenner følelsen.

De tror vi lengter etter rusen.
Men veldig mange av oss lengter egentlig etter den pausen alkoholen lovet oss.

Problemet er bare at den pausen kommer med renter.
Hver eneste gang.

Den uroen alkoholen hjalp meg bort fra om kvelden, kom tilbake enda sterkere neste dag.
Da trodde jeg at løsningen var mer alkohol.

I virkeligheten var alkoholen blitt selve problemet.

Det tok meg mange år å forstå forskjellen.

Kanskje begynte mennesket å drikke fordi gjæret frukt ga energi og kalorier.

Jeg fortsatte ikke å drikke av den grunnen.
Jeg drakk fordi alkoholen ga meg en følelse av ro.

Det var først da jeg sluttet å lete etter stillheten i et glass, at jeg sakte begynte å finne den i meg selv.

Så hvordan klarte jeg det, tenker kanskje du som leser dette og kjenner deg igjen.

Jeg tror ikke det finnes én oppskrift som passer alle.

Men jeg tror Bill W. hadde rett da han oppdaget noe som senere ble starten på AA.

Han trengte en annen alkoholiker.
Ikke en drink.

For meg er det den timen hver kveld.

Timen sammen med mennesker som vet akkurat hvordan det føles.

Jeg trenger ikke forklare.
Jeg trenger ikke late som.
De vet.

Det er en time hvor jeg kan være dønn ærlig uten å bli møtt med skam, mangel på forståelse eller en moralpreken.

Jeg vet ikke hvor mange dager jeg har tenkt:

«Nei, nå driter jeg i dette. Jeg kjøper en sixpack eller en flaske vin.»

Men så tenker jeg på det jeg har lært.

Jeg trenger ikke ta den avgjørelsen i dag.
Jeg kan vente til i morgen.

I dag trenger jeg bare å holde ut til møtet.

Merkelig nok kommer morgendagen.
Og da er trangen ofte litt mindre.

Slik har den ene dagen blitt til den neste.

Etter hvert som dagene går, begynner hjernen sakte å finne tilbake til balansen.

Den første uka var jævlig.

Det kjentes som influensa.
Som om hele kroppen protesterte.

Men den gikk over.

Og så kom dag nummer åtte.
Og ni.
Og ti.

Det ble ikke lett over natten.
Men det ble litt lettere.
Litt og litt.

I dag vet jeg at avhengighet er en sykdom.

Men jeg vet også at den sykdommen ikke trenger å definere meg som menneske eller ta over livet mitt lenger.

Alkohol ga meg ro i 45 minutter.

Fellesskapet har gitt meg ro i snart ni måneder.

Det er en ganske stor forskjell.

Jeg trenger ikke være sterk resten av livet.

Jeg trenger bare å komme meg gjennom i dag.

Og jeg trenger ikke gjøre det alene.